It’s a Bird…It’s a Plane…It’s a rullende beredskapslager-ish.
For mange består (den lille) sykkelsekken av en patron, én slange, litt sjokolade og en diffus idé om optimisme knyttet til vær som skal spille på lag.
For Joakim Marthinsen – tidligere profesjonell sykkelfotograf, nå fotoredaktør for fluefiskemagasinet Oppstrøms og deltids-innholdsprodusent for Tråkk – gjelder litt andre regler. Han pakker som om både vær, teknikk og terreng skulle være ute etter å ta ham. Mest sannsynlig handler det delvis om nevrotisisme og erfaring fra et liv som fluefisker i lite gjestmilde fjelltrakter, og delvis om at han med årene har blitt mer pysete – og mer tilbøyelig til å krisemaksimere – på to hjul.
Etter nesten 15 år som fotograf på jakt etter sykkelmotiver, er han også vant med å sykle med sekk. Det er ikke noe for alle, men i det minste kan innholdet være med på å peke folk i en eller annen retning. Så får man heller vurdere selv hva som kan karakteriseres som nødvendig eller ren hysteri, og kanskje stå igjen med en klar tanke om hva man IKKE skal ta med seg.
Her er en gjennomgang av hva Joakim faktisk har med – og hvorfor det gir mening for ham. Presentert med hans egne ord.
Ekstra skallplagg (bukse):
Nord-Norge kan skilte med spenstige væromslag, og når det skifter fra sydenstemning til horisontal snøbyge på en halvtime, er det greit å kunne pakke beina inn i noe tett. En ekstra skallbukse holder både vann og vind ute – og humøret oppe. Og hvis været er bra, så holder den borte mygg eller innpåsliten klegg.
Denne varianten er fra Patagonia og heter Dirt Roamer Storm Pants. Et navn som kanskje høres litt vel «rad» ut, men denne funker faktisk som mer enn statusplagg for en Oslo-hipster i på tur i Hafjell. Meget god passform, slitestyrke og lav vekt. Ikke like lav pris.
Vindjakke (eller lett regnjakke):
Det mest brukte plagget i sekken for min del? Jepp. Ekstremt lett, pakkbart og gull verdt når den iskalde nordavinden entrer psykopatmodus. Jeg bruker denne nærmest instinktivt når temperaturen bikker under type «klam», og er uunværlig når hvis det er kald vind når man starter på turen ned. Mitt valg her er Arc’teryx Squamish Hoody.
Tynn dunjakke:
For pauser, teknisk knot, eller når man rett og slett har feilberegnet dagsetappen og det blir dritkaldt på hjemturen. En tynn dunjakke veier lite, men gir massiv komfort når kroppen kroppen trenger det. Uunværlig som skifte-plagg på toppen når man er svett og det er betraktelig kaldere enn der man parkerte bilen nede i fjæra. Minuset er at de virkelig bra variantene koster skjorta, hvis man skal ha høy varme-til-vekt-ratio.
Selv bruker jeg denne fra Rab. Dette er en jakke som er ekstremt varm og ekstremt lett. Haken er at den koster en halv nyre.
Lue:
Dette er ikke en vanlig lue, men en kjempetynn, hjelmkompatibel ull-lue. Denne er fra SmartWool, men det finnes utallige varianter på markedet. Selv om den ligger i sekken hele året, og sjelden brukes i sommermånedene, er det et av de viktigste plaggene jeg har med i sekken når høstsyklinga starter.
Verktøy:
Multiverktøy i form av en liten skralle fra Wera med sykkelspesifikke bits, veldig lik denne fra Granite, som både er billigere og finnes i camo (som er på gnarly-nivå med den originale Monster Energy-boksen).
Brukes åpenbart til å stramme, løsne, justere og løse opp i de uunngåelige småproblemene som oppstår når du kombinerer fart, natur og maskineri. Det finnes også alternativer som kan gjemmes i sykkelen, enten i styrerør eller festes på ramma a la denne. Uansett hva du velger: Dra ALDRI på tur uten.
NB! I den lille ziplock-posen på bildet ligger det en ekstra link til kjedet, som også er lurt å ta med. En kjedekutter (ikke avbildet, av ren forglemmelse) er da også på sin plass.
CO₂-patron med adapter:
Når du vil ha luft i dekkene i stedet for å kjøre full crossfit-stil på antall reps med håndpumpe. Raskt, effektivt – og veldig tilfredsstillende når det funker.
Her kjører jeg kitet fra Muc-Off som heter CO2 Pump Inflator Kit. Denne leveres med to patroner og et adapter som passer både presta og schrader-ventiler + en hendig neoprenstrømpe for å hindre forfrysning.
Slange, pluggeverktøy og ekstra ventil:
Et pluggeverktøy er den lille bonusen som gjør at du slipper å slukøret bruke fem ganger så lang tid på å trille en sykkel med et ødelagt dekk helt hjem. Varianten som benyttes heter Ryder Slug Plug, og for 129,- spenn er det en billig forsikring.
Ekstra ventiler er også smart, for ting KAN skje, og man kan være uheldig steinsprut eller andre ulumskheter som medfører ventilbrekkasje. Disse fra Hope er et smykke, men Muc-Off sin versjon er ikke dummedum den heller.
Pumpe og slange er for når når du punkterer for tredje gang og er tom for patroner. Eller for de ytterst få tilfellene med hull som ikke lar seg plugge.
Garmin InReach Mini:
Over i nevroselandskapet en tur; for sykling på sti er alltid forbundet med en viss risiko. Og noen av de feteste stiene finnes der det ikke er mobildekning.
Satelittbasert kommunikasjon gir både trygghet og en slags ro – særlig for dem som sitter hjemme og lurer på om man egentlig bare skulle en kort tur. For med bluetooth og app, kan Garmin InReach Mini faktisk også brukes til å melde på konvensjonell måte, slik at man får gitt beskjed om at den nye stien var så bra at man bare MÅ ta en ekstra tur.
Paracord + enkelt førstehjelps-kit:
Dette høres kanskje ekstremt ut, og jeg har tatt min dose mobb for denne. Men det er neppe noen som ler den dagen man faktisk trenger å stoppe en arterieblødning. Litt hyssing kan redde både mennesker og utstyr. Egner seg like godt til å surre fast et ødelagt sete som å improvisere med spjelking av brukket finger med andre ord.
Og hva med taska som ser ut som den hører hjemme i beltet på en som kommer ut av en luftambulanse? Tja. Småsår og gnagsår kan ødelegge mye. Jeg pakker åpenbart ikke for å utføre feltsanitet, men tar med det jeg trenger for å håndtere små og middels store uhell før de setter kjepper i hjulene for turen generelt. Et komplett kit veier ikke mye, og det tyngste her er vel fløyta (som man egentlig kan droppe fordi sekken har integrert fløyte).
Big100-bar fra Proteinfabrikken:
Er det en murstein eller en sjokolade? Litt begge deler muligens, og den er neppe spesielt sunn. Garantert supermega-ultraprosessert. Uansett, den metter, og blir nærmest som et lite måltid å regne. Min go-to bar som nødrasjon – for når blodsukkeret dropper samtidig med motivasjonen, trenger man noe som både metter og gir nok juice til resten av turen. Ellers surner man. Eller, i hvert fall jeg da.
Dasspapir:
Den lille posen med hvitt papir inni trenger åpenbart ingen videre forklaring. Må man, så må man. Spesielt etter konsum av høykonsentrert energi i form av proteinbar, muligens.
Jeg har for øvrig reddet kompiser som drar på tur uten dette ved mer enn én anledning. Å ha en liten minirull i sekken er bedre enn å tørke seg i ræva med blader any day.
Fotoblokk med kamerautstyr:
Som eks-sykkelfotograf er det vanskelig å bare dra med seg bare mobilkamera. Kamerahuset i dette tilfellet er ikke lett, men 24–50 mm-objektiv er det, og dekker det meste. Neppe standardutstyr for folk flest, men når du har jobbet årevis med sykkelfotografi, blir det litt som å sykle uten hjelm. Det føles bare feil. Fotoblokken som brukes her, er egentlig en brystveske laget av Hyperlite Mountain Gear, så noe vekt spares jo der.
Sekken:
Så hva med det alt skal lagres i? Her er det jo rene jungelen, men Evoc er vel mer eller mindre overlegne på markedet. Og dette er Evoc Explorer Pro 30L.
Vekten er ikke sinnsykt lav, men ryggbeskyttelse kombinert med meget god komfort og masse lagringsplass er aldri å forakte. Og her scorer Evoc høyt.
Alt du ser på bildet får enkelt plass i denne, og da er det god plass til ganske mye mer. Med andre ord; ikke en dum sekk hvis man feks skal på en bikepacking-tur og trenger mer plass enn det disse taskene muliggjør.
Snakk med Simon eller Mari, så kan de bestille den til deg!
***
Håper du ble litt klokere på hva du skal ta med (eventuelt ikke ta med) i sekken neste gang du skal opp på et fjell med sykkelen din. Takk for oppmerksomheten!
